De sjenerte og introverte barna

H-en i hvorfor

Jeg er h-en i hvorfor. Jeg er der, men det er ingen som hører meg. 
Jeg vet at alle har sin plass, alle hører til og betyr noe. 
Mange hadde nok likt at jeg ikke var der, da slapp de å huske på meg. 
Tenk så deilig hvis du slapp å bli rettet på hver gang du glemte h-en i hvorfor. 

H er den første bokstaven i hvorfor. 
Ser du en gang til, ser du at jeg går sist i rekka. 
Av og til har jeg lyst til å stoppe mens de andre går videre, bare for å se om noen merker det. Lang, lang rekke, h-en ut av rekka går. 
Jeg holder meg heller litt bak de andre uten at mellomrommet blir for stort. 
Da blir jeg verken savnet eller glemt. 

«Du må bruke stemmen din, finne plassen din, vise hvem du er.»  

Det er ikke så lett å rope høyt når man bare er en pustebokstav, den bokstaven som verken bruker stemmen, leppa eller tunga. Til og med f-en lager mer lyd enn meg. 

Man trenger ikke være stille inni seg bare fordi man er en stille h! 
Inne meg er det fin musikk, bråkete tanker og sprakende farger. Det er min hemmelighet, men ikke fordi jeg vil at det skal være det. Det virker som om de andre ikke tror at jeg føler og tenker like mye som dem. Når ingen vet, da er det en hemmelighet. 

Det fine med å være en stille h er at man får være i fred. 
Det dumme med å være en stille h er at man får være i fred nesten hele tiden. 

Jeg har hørt at mennesker trenger stillhet, men det er jeg ikke så sikker på. Det er i alle fall ikke så mange som trenger meg, tror jeg. 

Jeg har lest en del bøker, om katter, superhelter og tøffe jenter. 
Bøker om kjedelige stille jenter har jeg ikke lest mange av. 
Det er fordi de ikke finnes, ingen vil lese om dem. 
De vil lese om Pippi og føle seg som Pippi. 
Jeg vil ikke føle meg som Pippi. 
Hun roper alt for høyt og gjør så mange ting jeg ikke liker. 

Jeg vil lese bøker om h-en i hvorfor. Jeg vil lese om en h som fortsatt er en h når boken er slutt, som ikke trengte å bli en i eller en å. 

I og å er bokens superhelter, de modige, de selvstendige, de som tør.
Jeg tror mange synes jeg burde prøve å være litt i og å av og til.
I og å kan stå helt alene, uten dem ville ordene krasje. 
De blir savnet hvis de ikke er der. 
Jeg lurer av og til på om de savner noen, eller om de bare er født sånn, at de liker å ha mange rundt seg samtidig som de tør å stå der helt alene. 

Jeg vil at andre også skal lese om h-en i hvorfor. Kanskje de ikke trenger å lure på hvorfor h-en er så stille, kanskje de har lyst til å finne ut h vem hun er, h va hun tenker og h vordan de kan lage fine ord sammen. Kanskje de da slutter å bruke tid på å få h-en til å lage lyd. 

Med bråkete h-er hadde vi ikke hørt alle de fine ordene og lest alle de fine bøkene. Hemmelig, hage, hellig, himmel. Ordene hadde blitt borte hvis h-en måtte rope høyt hele tiden. 

Når jeg tenker over det, så hadde ordene blitt helt feil hvis h-en gikk ut av rekka; emmelig, age, ellig og immel. Disse ordene trenger en h. 

Aller helst vil jeg skrive en bok. Boken om h-en i hvorfor. Boken om en stille h. En h som ikke er en hvemsomhelst. 

PS! 

H-en i hjerte kan heller ikke høres. 
Du kan ikke bytte ut h med en annen bokstav, selv ikke en ganske stille f. Et hjerte trenger en h.

Fregn jobber for en inkluderende skolehverdag for alle. Ta kontakt om du ønsker råd om hvordan du kan tilrettelegge for og anerkjenne de stille barna. En god skolehverdag forebygger psykisk uhelse og skolefravær. Vi holder kurs for foreldre, skole og hjelpeapparat.

Ta kontakt for rådgivningstime med Fregn.